C. M. Øvrebø (1904-1989) er et godt eksempel på den iværksætterånd, der karakteriserede de tidlige pelsdyravlere. Som ung arbejdede han fem år i Canada og Alaska. Da han kom hjem til Norge, anlagde han en minkfarm med tyve dyr i sine forældres have. Han flyttede til Fyllingsdalen for at få plads til løbende udvidelser.
Beretningen om C. M. Øvrebø og hans minkfarm er skrevet i 2003 af hans søn, Henrik Øvrebø, fagkonsulent ved Norges Pelsdyralslag. Jeg har fået den af Henrik Øvrebø, som jeg mødte under mit feltarbejde i pelsbranchen. Den er vist trykt i et norsk fagblad, men det jeg har ingen oplysninger om.
Historikk
Pelsdyravlen i Norge er en relativ ung næring som kan se tilbake på knapt 90 års virksomhet. Sølvreven kom først; allerede før 1930 var det mange aktive oppdrettere østafjells og i midt-Norge, spesielt i Nordfjord og på Sunnmøre.
I 1927 kom de første nordamerikanske minkene til et par oppdrettere på Sunnmøre. I Bergensområdet hadde minken sin spede begynnelse høsten 1929, innkjøpt fra Prince Edward Island i Canada.
Man kan trygt si at minken hadde en trang start i Norge. Sølvreven var det store lokomotivet og minken var lite påaktet, nærmest ringeaktet ved siden av sølvreven. Revefolkene hadde som regel bare et skuldertrekk til overs for minken og dens fremtid. Kunnskap om fôring og stell var det dårlig med. En måtte skue over mot Nord-Amerika og Canada etter faglige impulser.
Pelsdyrskinna ble og blir fortsat solgt på internasjonale auksjoner rettet mot det åpne verdensmarkedet og priserne varierer, sterkt påvirket av etterspørsel, valutaforhold og motetrender. Som eksportnæring er den spesielt følsom for en svak dollar og sterk krone.
Pelsdyr i Bergen
En av dem som startet opp med mink i Bergen i 1929 og som flyttet til Fyllingsdalen 10 år senere var Conrad Martin Øvrebø (1904-1989). I 1924, 20 år gammel, dro han til USA for å søke lykken. Fem års hardt arbeid på fiskemottak og sakbrug i Canada og Alaska gav ham såpass økonomisk handlefrihet at han kunne investere i en helt ny næring som han mente burde være liv lage i Norge.
Vel hjemme i Norge og på Starefossen i Bergen bygde han minkhus og bur i foreldrene sin hage, og forberedte seg på bli pelsdyroppdretter. Avlsdyr ble bestilt og en regnfuld høstdag dro han med dragkjerre ud på Skolten og tok i mot Amerikabåten og 20 mink. Fra da av var minken levebrødet for C. M. Øvrebø.
Dårlige tider og elendige skinn
Utover på 30-tallet var det nærmest uråd å få solgt et minkskinn. Skinna var små og av dårlig kvalitet. Sølvrev og innfanget villmink dominerte markedet. Farmmink var nesten et skjellsord og mange mindre oppdrettere gav op i denne perioden. Det var stor arbeidsløshet og mange prøvede seg med utradisjonelle produksjoner. Avlsdyra kostet mye, ofte måtte en betale 1500 kroner for en trio med mink. Dette tilsvarte over en halv årslønn på den tiden. Det sier seg sjøl at det gik hardt utover mange når de måtte innstille. Øvrebo hadde imidlertid den nødvendige stahet og tro på næringa og kom seg gjennom de vanskelige årene i starten.
Farmminken vinner terreng
Etter de første vanskelige årene begynte det å løsne etter 1935. Øvrebø og andre importerte nye avlsdyr flere gange i denne perioden og forbedret dyrematerialet betydelig.
Vinteren 37-8 var det kroning i England. Det påvirket motene og gode minkskinn ble ettertraktet og prisene steg. Øvrebo kunne endelig slå fast at næringa hadde en fremtid. På denne tid kom en yngre bror, Johan Øvrebø (1912-1976) med i farmen. Han var usedvanlig nevenyttig og vant til hardt arbeid og det var uvurderlig i en tid med stadige utvidelser av minkgården.
På Starefoss var lokaliterne imidlertid uegnet for større utvidelser av farmen. Naboer i strøket var heller ikke så begeistret for det som fulgte med minkgården – lukt, fluer, måker. Øvrebø var fast bestemt på fortsette innen næringa og skjønte at farmen måtte flyttes ut på landet, men ikke for langt unna sentrum fordi minkgården var avhengig av daglig å kunne hente slaktavfall på slaktehuset og fiskeavfall fra de største fiskematbutikekkene til minkfôret som de lagde sjøl.
Etablering i Fyllingsdalen
Da den minste av Løvåsgårdene – bruk nr. 2 – skulle selges i 1939, kjøpte Øvrebø gården etter kort betenkningstid. I løpet af noen måneder fikk de bygget minkhus som huset minken inn i de kalde krigsvintrene i Fyllingsdalen.
Med ett var livet snudd opp ned for Øvrebø, han tok steget fra å være en rendyrket minkoppdretter og bymann til å bli pelsdyrbonde. Med gården fulgte også åtte trønderfe og hest på båsen. Med god hjelp fra naboer og andre ressurspersoner ble fjøsstellet ivaretatt på beste måde.
På gården i Fyllingsdalen var det nok av steinete mark som var uegnet som beite. Dette ble tatt i bruk som farmareal.
Krigen var en lang og vanskelig periode, aller mest fôringsmæssig, og det var ikke rom for å utvide i det hele tatt. Særlig på slutten av krigen var fôrsituasjonen ekstremt vanskelig, og stoe dele av tiden gikk med til å få tak i egnete fôrråstoffer. Krigens hverdag med tyskere i nabolaget, flyangrep, granatsmell og tidvis mye støy, var heller ikke bra for minken, som reagerer negativt på plutselig uro. Da krigen var slutt hadde Øvrebø knapt 100 avlsmink igjen på farmen.
Nye fargetyper, økt produksjon og ny giv i næringen
Kort tid etter freden dro C. M. Øvrebø til USA og kom tilbake med hele 250 avlsmink til seg sjøl og andre. I USA hadde de i krigsårene avlet fram lysere brune og gråblå typer, såkalte mutationsmink. Dette gav støtet til en ny giv i minkoppdrettet.
Samtidig lå produksjonen af sølvrev nede etter et priskrak straks før krigen.
På slutten av 40-tallet hadde minkproduksjonen tatt seg kraftigt opp, skinnprisene steg og Øvrebø sin minkfarm ble betydelig utvidet. Utover på 50-tallet var det mange nyetableringer på mink i Norge. Øvrebø hadde gode avlsdyr, spesielt svartminken hans var ettertraktet. Dette førte til et betydelig livdyrsalg fra minkfarmen i Fyllingsdalen.
På det meste hadde Øvrebø ca. 500 avlsdyr i farmen og produserte om lag 2000 skinn i året. På 60-tallet var farmen relativt stor da gjennomsnitsstørrelsen for norske minkfarmer var ca. 250 avlstisper.
Svart standardmink var hovedfargtypen i minkgården. Øvrebø produserte også brunmink (pastell), gråblå typer (safir og silverblue) og lysebrune (palamino og pearl).
I perioder var der stor aktivitet med bygging, fôrproduktion, stell av dyr og slåttearbeid var ofte 4-5 mann i arbeid på gården. I 1951 bygde Øvrebø nytt hus nærmere minkgården og kunne leie ut gårdshuset til folk som foruten å ta fjøsstellet også tok slåtten. På den måte ble det frigjort mer arbeidskraft til minkgården.
Utover på 60-tallet var minken totalt dominerende innen pelsdyrnæringa i Norge. I 1966 ble det produsert ca. 2,5 millioner skinn, og markedet, som hadde vært i oppgang siden slutten av 40-tallet, kulminerte i 67/68 med overproduksjon og sterkt fallende priser.
Øvrebø, som hadde bygd nye minkhus helt til 1967, fikk også merke de dårlige tidene. Han hadde fortsatt tro på næringa og importerte nye avlsdyr fra USA så sent som i 1970.
Utbyggning i dalen tar levebrødet fra bøndene
Men det var likevel helt andre trusler som opptok en travel pelsbonde i Fyllingsdalen.
I slutten av 60-åra ble det mer og mer klart at utbyggingen i Fyllingsdalen ikke ville gi rom for verken gårdsdrift eller minkproduksjon på gården. Kommunen ville ekspropriere og Øvrebø, som ikke ville gi seg så lett, leide inn advokater og gikk like til Høyestesrett.
Etter mer enn fem års kam mot det offentlige måtte han ge seg og legge ned både gårddrift og minkfarm i 1972.
Ny etablering i Sunnfjord
I mellomtiden hadde Øvrebø, som fortsatt ville ha pelsdyr som levevei, bestemt for seg å flytte hele minkfarmen til Naustdal i Sunnfjord, til gården Øvrebø hvor far hans var født. Denne gården kjøpte Øvrebø på odel i 1950 og holdt den i hevd siden.
I løpet av 1972 ble det kjørt over 50 lastbillass til Naustdal og en ny farm ble bygd op på rekordtid. Dette var mulig siden de begynte å kjøpe ferdigfôr til farmen fra fôrkjøkken på Sandane og mye arbeidskraft kunne frigjøres til bygging. Broren Johan kjøpte seg en gård i Nordvik i Fana og satte opp en liten minkfarm der. I Naustdal drev C. M. Øvrebø sin eldste sønn Magnus minkfarmen frem til 1991.
Med dette var en betydningsfull epoke i Fyllingsdalen over.
Øvrebø var en pioner innen minkproduksjon i Norge. Øvrebø sin minkfarm var en av de mest kjente i landet og en viktig bidragsyter til framveksten av minkavlen i Norge. Dyktige røktere og familie med broren Johan i spissen hjemme i farmen gjorde at han kunne reise i inn- og utland og holde seg oppdatert. Gården og minken i Fyllingsdalen gjorde det mulig for Øvrebø å utvikle seg både som bonde og pelsdyrmann og det var med tungt hjerte han gav op driften på Løvåsbruket nr. 2.
Som en kuriositet kan det nevnes at minkfarmen i Fyllingsdalen er blitt “udødeliggjort” på den måten at vi har fått Minken Borettslag og Minken Barnehage der hvor farmen en gang lå.
Fiskeoppdrett
I løpet av årene i Canada og Alaska fikk Øvrebø kunnskap om fiskeoppdrett i ferksvann.
Tidlig på 50-tallet bestemte han sig for å prøve med fiskedammer nedi våtmarken like ved nabogrensen til Leif Sælensminde. Fyllingsdølen Eilert Solheim ble leid inn, og han grov ut to store dammer. Tanken til Øvrebø var å fôre opp bekørret på opmalt fiske – og slaktavfall tilsatt vitaminer, havre og hvetemel. Dette var råstoffer til minkfôret og lett tilgjengelige via minkfarmen. Imidlertid ble prosjektet skrinlagt etter kort tid. Vannkvaliteten var for dårlig for ørred. Hyppige høst- og vårflommer i Mølleelven førte dessuten til passiv spredning av gjedde til ørretdammene.
Mange år senere, på 70-tallet, startet C. M. Øvrebø på nytt fiskeoppdrett i Sunnfjord sammen med sønnen Erik og svigersønn Per Storegjerde. Denne gangen var vannkvaliteten god, gjedden fraværende og fôrgrunnlaget mye bedre. Fiskeoppdrettet ble, etter noen trange år i starten, svært vellykket. Gjørlanger Fisk A/S drives idag av Erik Øvrebø.
Ås juni 2003
Henrik Øvrebø
